Ønsker ikke at bjørnen skal felles

Sauebøndene på Fosen har fått avslag i utvidelse av fellingsområdet og bruk av løshund i jakten. Det er ytret ønske om å ha en ekvipasje med en « løs på drevet halsende hund» klar til enhver tid slik at den umiddelbart kan settes inn i jakten når det finnes nye, ferske kadaver. Dette har de altså fått avslag på.

Ikke effektivt

Jakt & Fiskeavisa har vært i kontakt med erfarne bjørnejegere i Sverige med spørsmål om hvor effektivt det er å gå med hund i band på bjørnejakt. Der er det en klar oppfatning om at det er en nødvendighet å kunne slippe først en hund og deretter hund nummer to når bjørnen er tatt ut.

Det å kunne slippe hunden når den tydelig markerer på sporet, er et «must». På denne måten går det mange ganger så raskt å spore og få bjørnen «på bena». Dette er svært viktig når det jaktes på denne årstiden med den varmen og de dårlige sporingsforholdene som er nå. At hund nummer to slippes er i stor grad for å ivareta sikkerheten for hundene. Med to hunder er det mindre sjanse for at hundene blir skadet. Løshund fører også ofte til at det blir stålos der jegerne kan gå innpå losen og avslutte jakten. Man er ikke nødvendigvis avhengig av at bjørnen skal gå seg på en post. –Å gå med hund i bånd er fånyttes, sporet vil forsvinne i løpet av kort tid, er det klare budskap fra den andre siden av grensen.

Seniorrådgiver i Miljødirektoratet, Anders Braa`s uttalelse om at det er usikkert om drivende hunder gir økt felling under norske forhold, i forhold til bruk av bandhund er i følge svenske erfarne bjørnejegere, skivebom. 

Med bakgrunn i dette er det kanskje ikke grunnløse påstander Hans Petter Hestmo kommer med til Trønder-Avisa.

Dyrevern

Et annet argument fra Braa er ulempene ved løshund for bjørnen, annet vilt og beitedyr.  Ingen jegere, heller ikke svenske, kan garantere for at det ikke kan skje uhell der beitedyr blir skadet eller stresset av jakthund. Men dette er vel noe sauebøndene selv må få avgjøre i denne sammenheng og ikke myndighetene. Dette må jo selvfølgelig måles opp mot de skadene bjørnen har og sikkert vil påføre besetningene på Fosen fremover. En hund vil man ha kontroll på med GPS-bånd og vil raskt kunne avdekke eventuelle skader på beitedyr eller for den saks skyld annet vilt. Det blir noe annet med rovdyr som herjer på nattestid på tilfeldige plasser over store uoversiktlige områder…

Den mest sårbare tiden ute i marka er jo også over, treningsterreng for løshunder åpnet flere steder nå 15. juli, selvfølgelig godkjent av Miljødirektoratet.

 Å gå inn på ulempene bjørnen eventuelt måtte ha ved løshundjakt målt opp mot lovlig løshundjakt på bl.a. rev, gaupe, elg velger Jakt og Fiskeavisa å ikke kommentere.

Skyter over 200 bjørner hvert år

I Sverige tas det ut over 200 bjørner hvert eneste år. Da sier det seg selv at det bare er å se over grensen for å høste erfaringer rundt effektiv bjørnejakt. Bare innenfor Trøndelagsgrensen i Jämtland skal det i år skytes 90 bjørner. Når man så ser dette som ett stort forvaltningsområde, som man er enig om å gjøre, blir det også underlig at det gjøres et poeng av at det jaktes på slagbjørn flere steder akkurat nå. Det myndighetene her mener er at det er så få bjørner i Norge at det blir feil med tanke på bestandsmålene hvis det felles bjørn på flere av de stedene det nå er gitt fellingstillatelse på.  I flere år har det blitt skutt 30-40 bjørner tett inntil Trøndelagsgrensa, og fjorårets DNA-analyser viser at det er rekordmange bjørner i Jämtland nå. Det er vel derfor vanskelig å anta

 Bestandsvurdering av bjørn er vanskelig, det er skitprøver i sommerhalvåret som er kilden og man er avhengig av at folk som ferdes i skog og mark sender inn. Her mangler det svært mye informasjon ut til folket om  at det er ønskelig, samt hvordan dette skal gjøres når man påtreffer det man tror er ekskrementer fra bjørn. Det er kun et lite fåtall av de som mener å ha sett skit fra bjørn som sender inn. I tillegg har vi ikke noe grunnlag å multiplisere dette opp i mot ettersom det tas ut svært få bjørner i Norge.

I Sverige kan de komme frem til et minimumstall ved å sammenligne DNA fra skitprøver med DNA fra bjørnene som skytes. Her har man så store tall at det er mulig å regne ut forholdsvis nøyaktige bestandstall.

Dit kommer vi aldri i Norge. At det er vesentlig mindre bjørn på den norske siden av grensen vet vi.  Bestandsmålet på 13 årlige ungekull har vi i følge de nevnte DNA-materialene ikke nådd. En metode som i beste fall beskriver en svært liten del av bestanden.

 Det er på høy tid at vi estimerer «vår» bestand med utgangspunkt i de store bestandene på den andre siden av grensen og ikke på bakgrunn av ekskrement-innsending som det er lite oppslutning om her til lands.